– Det er visst ikke så farlig å være annerledes

Jeg skulle ønske jeg visste at å fortelle andre om hørselshemmingen min ikke var så farlig.

Det er mange med hørselsproblemer som sliter med å snakke om det, spesielt barn. Da handler det ofte om å passe inn, tror jeg, og høreapparat gjør jo ikke akkurat det. Sånn sett var jeg ganske heldig som aldri fikk det.

 

Jeg var syk da jeg var tre år. Jeg hadde kusma og ørebetennelse samtidig, men kusmaen, som man blir vaksinert mot, ble aldri oppdaget. Det førte til at jeg ble døv på ene øret.

Min funksjonshemming er ikke tydelig, og veldig få har faktisk lagt merke til det. Men så har jeg også vært utrolig flink på å holde det hemmelig.

Det var spesielt viktig for meg når jeg begynte på ungdomsskolen, at ingen skulle vite noe. En dag i 9. klasse stod det plutselig klart et lydutgjevningsanlegg i klasserommet, og jeg gikk litt i sjokk. Jeg hadde gitt streng beskjed om at jeg ikke ville ha noe lydanlegg, fordi jeg ikke ville at noen skulle vite om hørselshemmingen min. Det anlegget er kun beregnet på hørselshemminger, så da fikk jo jeg et forklaringsproblem.

Jeg merket på resten av klassen at de var veldig nysgjerrig på hva dette var for noe og noen begynte å teste det ut før læreren kom. Jeg var jo fullt klar over hva det var og hvordan det funker, men valgte å la dem styre på. Hvis de mistet en mikrofon i bakken sånn at den ble ødelagt, var jo det bare bra….

Jeg tenkte at nå, nå var det over. Ting kommer ikke til å være det samme etter dette.

Og det ble det ikke heller. Det ble så sykt mye bedre. Etter at jeg tok motet til meg og fortalte dem om øret mitt, følte jeg meg så letta. Jeg ble tatt hensyn til, fikk med meg mye mer av undervisningen og hviskeleken var ikke lenger et mareritt.

Det var så utrolig deilig å kunne si ”hæ?” 5 ganger på rad, uten at venninnene mine ble sure. For nå skjønte de jo hvorfor.

Så, det er visst ikke så farlig å være annerledes. Det er mer farlig å holde det for seg selv.