– Jeg ønsket meg et eventyr

Det å flytte hjemmefra for første gang kan være skummelt. Jeg kjente virkelig på det da jeg sto på Torp og skulle si ha det til noen av mine nærmeste nå i høst. Etter et helt liv i Melsom i Vestfold, skulle jeg flytte nordover til Trondheim. Alene. Det var tungt og tårene trillet. Jeg var redd for at at jeg hadde valgt feil og ville angre.

Skal, skal ikke?

Det hele startet da sommeren var kommet godt i gang. Jeg ønsket meg en ny start, et eventyr. Tankene begynte å komme om at det hadde vært gøy å starte på en ny skole et annet sted. Ikke fordi Melsom ikke var noe for meg, men fordi jeg merket at jeg trengte en forandring. Jeg tok praten med mamma, en prat jeg gruet meg til, men hun sa ja, og plutselig var Trondheimsdrømmen enda nærmere. Da kom også tvilen. Skulle jeg forlate det jeg hadde hjemme og få en ny start og nye venner, eller skulle jeg holde meg hjemme og beholde de gode vennene og den tryggheten jeg hadde?

Mister jeg vennene mine?

Jeg gikk for det første. Søknaden til Bybroen skole i Trondheim ble sendt inn. Da jeg våknet dagen etter, hadde jeg fått mail fra skolen. Det stod at de hadde gleden av å tilby meg en plass hos dem skoleåret 2017/2018 på påbygg VG3. Jeg jublet av glede, men så slo det meg: Alle jeg forlater hjemme, hva skjer med dem? Tanken på å forlate mine beste venner, kjæledyr og familie var tung og ekkel. Jeg gikk runder med meg selv hele tiden for å prøve og snu denne tanken og se det positive i situasjonen. Jeg overbeviste meg selv om at jeg ikke ville miste verken vennene mine eller familien min bare fordi jeg flyttet. De er jo glad i meg selv om jeg ikke bor der de bor, og de vil jo være der når jeg kommer hjem i ferier. For det er jo bare for et år, sant?

Nytt eventyr 

Da jeg landet på Værnes, var kroppen fylt med glede. Jeg tenkte på hvor mye jeg kom til å vokse på dette, hvor deilig det skulle bli å kunne klare seg alene og hvordan alt ville forandre seg. Dagen jeg skulle starte på skolen kom. Jeg både gruet og gledet meg. Jeg hadde en god følelse på Bybroen og i tillegg var jeg mer motivert for å gjøre det bra på skolen enn noengang. Jeg sto opp og gjorde meg klar for å ta bussen inn til skolen. Jeg var nervøs. Da jeg gikk inn døra på skolen og fant rommet vi skulle møte på, steg pulsen enda litt til. Vi fulgte kontaktlæreren vår ned til klasserommet. Noen timer etter, da jeg gikk av bussen hjemme, så var det som om jeg gikk på en rosa sky. Jeg hadde nettopp hatt en kjempefin første skoledag og kommet meg helskinnet hjem. Dette kom til å gå bra!

Angrer ikke

Jeg har nå bodd i Trondheim i én måned og jeg angrer virkelig ikke på valget mitt. Jeg har vokst så uendelig mye allerede. Jeg er så glad for at mamma lot meg flytte og for at jeg turte å velge det som var mest skummelt. Selvfølgelig tenker jeg på de der hjemme hver eneste dag, men samtidig vet jeg at de har det bra. Internett og telefon finnes jo heldigvis også. Selv om de er langt unna, føler jeg at de er med meg hele tiden.