For å få lyd og fred

Hva annet skal man finne på når man sitter alene i vintermørket? Serier har alltid fascinert meg, hvordan de lages, klippes sammen og får et stort publikum som ikke klarer å vente på neste episode. Netflix har 93 millioner abonnenter rundt om i verden.

Jeg er en av 93 millioner som bruker streaming-giganten litt mer enn jeg burde.

Etter en lang skoledag med oppgaver, innleveringer og korte pauser er det godt å kunne komme hjem. Å komme inn døra, ta av meg baggen som lenge har pinet ryggen min og skru på TVen og Playstation. Før jeg har fått av meg skoa og jakka har hele hybelen blitt fylt med lyden av skudd fra serien «Sons of Anarchy», for de 30 kvadratmeterne mine blir mer livlige med lyden fra TVen. Det får ei halvt voksen jente til å bli litt borte, og til å gi meg motivasjon jeg trenger for å rydde posten som har ligget på sofaen i en uke.

Maten blir laget, en dusj blir tatt og noen nye treningsøvelser blir prøvd på yogamatta foran TVen. Seriene går fortsatt. Episode på episode. 10 sesonger av «Friends» blir ferdig på to måneder, 3 sesonger av «Degrassi» på to dager. Netflix er på, selv om jeg driver med noe annet. For å få lyd og fred.

Lydene fra etasjen over blir dempet og man kommer inn i en boble.

Stemmene fra gangen og fuglene utenfor blir borte. Jeg blander et glass med saft og legger meg godt under dyna med bamsen i armkroken. En episode går, så blir det en til. Episodene går helt til klokken begynner å tikke mot en mulig leggetid. Netflixen blir skrudd av, tven blir svart. Neste dag blir lik, men det hjelper meg. Hjelper meg til å ha lyd, og det hjelper meg til å dempe alt utenfor.