Hvor er undervisningen som viser hvor viktig og spennende kultur faktisk er?

Tekst: Linn Isabel Eielsen
Foto: Trym Braathen

Jeg følte meg dum, og jeg var frustrert. Jeg var ikke flink til å spille fotball eller noen andre sporter, jeg likte ikke dukker, og jeg fant lite til ingen underholdning i å hoppe strikk. Jeg hatet å tegne, fordi jeg forbandt tegning med fargelegging av mandalaer og oppskrifter på YouTube – fordi det var dette jeg hadde blitt lært. Nå studerer jeg illustrasjon, driver en tegneserie som går ukentlig i flere aviser og jobber med både musikk og scenetekster. Freelancearbeid innenfor kultur er blitt hovedinntekten min, i en alder av 19 år. Hvordan kunne kunst og musikk da være fagene jeg mislikte mest? 

I august i år spurte jeg følgerne mine på instagram om de var fornøyde med kulturundervisningen i grunnskolen eller ikke. De fikk mulighet til å sende inn lengre svar i tillegg til å svare ja eller nei. Litt i underkant av tusen ungdommer deltok i undersøkelsen, og svaret jeg satt igjen med var at skolen ikke har et variert tilbud, men et varierende tilbud. Et tilbud som avhenger av hvor du bor, hvilken skole du går på og hvilken lærer du har. 

Elevene som var fornøyde skrev ivrig om positive opplevelser, hvor fagene gjorde at de følte seg tryggere på hverandre og seg selv. Musikkfaget ga dem for eksempel sceneerfaring, og kunstfagene ga dem et sted å være kreativ. De fornøyde elevene utgjorde 30% av statistikken, og de resterende 70% fortalte andre historier. 

Det var ikke bare elever som kom med historier, men også et par lærere sendte inn bidrag. Her er en grunnskolelærer fra Hordaland sin historie. 

Noen av svarene viser lærere som har gjort et forsøk. Mye av det som går igjen er filmtitting, og teori, i stedet for praktisk læring. Denne akademiske og passive tilnærmingen til fag ville ikke blitt sett i for eksempel gym. En gymlærer skal ikke bare sette på filmer for klassen, eller be dem analysere fotballkamper og skrive artikler om kjente idrettsutøvere. De estetiske fagene gir en unik mulighet for barn og unge til å finne sine egne stemmer og plasser i samfunnet. Vi må oppfordre barna til å skape idéene sine og utfordre seg selv, og ikke børste av kultur som noe uviktig, noe som ikke skal prioriteres. Dette sender feil signaler og skaper negative assosiasjoner til kultur, assosiasjoner som kan henge fast gjennom hele livet.

Læreplanen behandler kunst og musikk som noe som har vært, noe historisk, og ikke noe som skjer nå og stadig er i utvikling. Det kan til tider virke som om vi er så opptatte av å bla i de forrige kapitlene at vi glemmer at historien skal skrives videre. Grunnskoleelevene sine blanke ark ignoreres til fordel for å lære om alt som allerede er blitt lagd, og vi henger oss opp i å skape en grunnmur av historie, teknikk og teori. Dette er ikke nødvendigvis den eneste oppskriften, og denne tilnærmingen til kunst og musikk er kanskje ikke den beste måten å introdusere kreative unge til kreative felt. 

Kultur er teater, musikk og kunst. Det er Skam, Minecraft, Shakespeare og tegneserier. Det er film, olabil og rockeband. Det er Bach og Beethoven, men også Sigrid og Sam Smith. Det finnes så mye moderne kultur som kunne blitt brukt i undervisning, med referanser som barn og unge forstår, men likevel holder vi så fast i fortiden at man skulle trodd det var fremtiden. Hele denne spennende verdenen forminskes inn i en liten boks, hvor den blir satt på svart/hvitt-filter og presentert som noe som man må gjennom fordi det står på læreplanen.

Hvordan skal vi skape et samfunn som tar kultur seriøst, når det avskrives allerede i grunnskolen?